Av Professor Odd Jarl Borch, Handelshøgskolen i Bodø og forsker Jarle Løvland, Nordlandsforskning

(Innlegget er mottatt som kronikk til Lofotposten, men pga lengden kommer det ikke på trykk på leserbrevsiden vår. I stedet legger vi det ut her på Oljefeltet. Red.anm.)

Oppbyggingen av den norske petroleumsnæringen står i et historisk lys fram som en av de mest suksessrike eksempler på god strategisk tenkning både politisk, organisatorisk og økonomisk. I løpet av få år klarte lille Norge å sikre en effektiv nasjonal styring av en næring dominert av egenrådige multinasjonale selskaper. Gjennom etablering av skreddersydde offentlige institusjoner for styring og kontroll, gjennom et sterkt engasjement fra norsk fagbevegelse og gjennom oppbygging av spisskompetanse i de nasjonale oljeselskapene Statoil, Hydro og Saga kunne vi oppnå maksimalt utbytte og størst mulige ringvirkninger. I kjølvannet av beslutninger til framsynte nasjonale strateger fikk en også fram en omfattende underleverandørindustri, godt hjulpet av utviklingsstøtte fra utenlandske selskaper som ville kjøpe seg goodwill på norsk sokkel.

Betydningen av nærhet til aktivitetsområdene i Nordsjøen har blitt understreket både av offentlige og private aktører. Etableringen av et tilpasset offentlig forvaltningsapparat, administrasjoner i oljeselskapene og en leverandørindustri med Stavanger som knutepunkt har vært viktige fundament i en suksessrik petroleumsstrategi.

Vi opplever nå at aktiviteten i Nordsjøen har nådd et modent stadium og er i ferd med å flate ut. Tyngepunktet for norsk petroleumsaktivitet flytter seg gradvis nordover og inn i Norskehavet, Barentshavet og resten av de arktiske områder. I dette området ligger kanskje så mye som 20 % av de resterende olje- og gassressurser i Verden. Nye søke- og utbyggingsprosjekter står i kø, på Helgeland, i Finnmark, østover inn i Russland og vestover mot Jan Mayen og Grønland.

Vi står nå ovenfor en viktig diskusjon om hvordan en skal organisere norsk petroleumsnæring når en går inn i en ny epoke. Med de utfordringer som ligger i petroleumsvirksomhet på Nordkalotten tyder mye på at denne virksomheten i størst mulig grad bør styres og utvikles i denne regionen. De samme argumenter som ble lagt til grunn for aktiviteten i Nordsjøen er relevante i dagens situasjon med et nytt tyngdepunkt i nord.

De utbyggingsprosjekter som har vært gjennomført så langt i nord viser at nord-norsk næringsliv, og offentlig regional forvaltning i kommuner og fylkeskommuner står klare til å ta de utfordringer som ligger i å utvikle en industri, en infrastruktur og et forvaltningsapparat som matcher de krav som denne næringen stiller. Harstad og Troms fylke har på en ypperlig måte fulgt opp de administrative forvaltningsoppgaver knyttet til Statoils leteaktivitet og Norne-utbyggingen. Hammerfest og Finnmark har gjort en stor jobb for tilrettelegging for en suksessrik Snehvitutbygging, og Sandnessjøen og Nordland er i ferd med å gjøre det samme for den blomstrende petroleumsvirksomheten på Helgeland. Når det gjelder næringslivet har dette vist sin styrke gjennom utbyggingen på Snehvit, der en har overoppfylt de mål som ble satt for regionale leveranser. Det samme er i ferd med å skje når det gjelder BPs utbygging av Skarvfeltet. På rekordtid har risikovillige nord-norske investorer bygd opp to nord-norskeide og styrte oljeselskaper, Discover i Tromsø og North Energy i Alta, begge med stor spisskompetanse. Det Trondheimsstyrte oljeselskapet Det Norske har også etablert en sterk stab i Harstad. Det statlige virkemiddelapparatet som Innovasjon Norge, Forskningsrådet og SIVA har fulgt opp med innovasjonsprogrammer for arktisk teknologi og nettverksbygging. Utviklingen så langt viser at det er få barrierer for en ytterligere organisatorisk forankring av fremtidig norsk petroleumsnæring i den nordlige landsdel.

Mange argumenter kan føres i marken for at det er rasjonelt å flytte en stadig større del av aktiviteten i de store oljeselskapene og underleverandørsystemet nordover, og at forvaltningsorganer som Oljedirektoratet, Petroleumstilsynet og Statens forurensingstilsyn bør flytte etter. I en studie gjennomført av Nordlandsforskning for Landsdelsutvalget og Kunnskapsparken Nord er det gjort en rekke vurderinger av fordeler og ulemper ved en organisatorisk desentralisering. I rapporten er det gitt eksempler på vellykket organisering i flere bransjer. Fordelene ved regionalisering har å gjøre med nærhet til problemer og utfordringer, raskere beslutningsprosesser, mulighetene for læring og fornyelse innad i egen organisasjon, og potensialet for entreprenørskap og radikal innovasjon for ny teknologi. Videre ligger det store muligheter i utvikling av næringsklynger med et tett og dynamisk samspill mellom flere bransjer som kan gi nasjonen Norge flere bein å stå på i fremtiden.
Dette vil også kunne bidra til å styrke satsingen på nødvendig utvikling av oljevernteknologi og beredskap i nordområdene der nordnorske aktører allerede er ledende. Teknologiutvikling på dette området vil være en forutsetning for å oppnå tilstrekkelig beredskap for økt oljeaktivitet og transport i kystnære områder.

Statoil har som det viktigste selskap i denne regionen vist stor interesse for nordområdene, ikke minst når det gjelder Lofoten og Vesterålen. De burde således være en viktig drivkraft i dette arbeidet. Det er da et paradoks at Statoil nå går andre veien og flytter leteavdelingen for russiske områder fra Harstad til Oslo. Her kan en spørre seg hvilke vurderinger som er lagt til grunn både i Statoil og dens største eier.

Som Regjeringen har understreket i sin Nordområdestrategi vil det ikke være optimalt med ”business as usual” i nord. Det er behov for nye nasjonale strategier og ”hårete” mål. Sentrale spørsmål for Storting og Regjering vil være mer entydige direktiver til oljeselskaper om å legge sine utviklings- og driftsorganisasjoner til landsdelen, krav om lokalt eierskap, representasjon og produksjon for leverandører til nord-norsk sokkel, og en strategi for eventuell flytting av det offentlige forvaltningsapparatet nordover. Erfaringer fra land der utflytting av statsinstitusjoner er kommet mye lengre er at mye av nyskapingen skjer i et fruktbart samspill mellom offentlige og private aktører. En viktig sideeffekter ved regional tilstedeværelse er også større tillit i befolkningen for at både lokale interesser og langsiktige natur- og miljøhensyn blir ivaretatt på en forsvarlig måte.

Et aktuelt mål for en nordområdestrategi fremover vil altså være å sikre en nyskapende og tilpasset forvaltning og kontroll av petroleumsvirksomheten der både private aktører og offentlig forvaltningsapparat spiller på lag med regionale interesser, og der nye dynamiske næringsklynger utvikles regionalt som en spydspiss for en effektiv, trygg og miljøvennlig utnyttelse av petroleumsressursene på hele Nordkalotten.